Lørdag 24. mai blir Fuzzy Platebar fylt av drivende jazz, kraftfull poesi og DJ-rytmer når Stian Omenås, Audun Skorgen, Endre Ruset, Harry Man og DJ Samme Ulla inviterer til en helaften utenom det vanlige. Vi tok en prat med aktørene bak mini-festivalen for å høre mer om samarbeid, improvisasjon og hvorfor Molde betyr noe helt spesielt.

Stian Omenås & Audun Skorgen

Stian Omenås og Audun Skrogen
Foto: Norvald Dahl

Dere har kjent hverandre siden jazzlinja i Trondheim, – hva gjør at det klaffer så godt akkurat nå, som duo?

Jeg og Audun har vært gode venner siden 1997. Dette legger nok et godt grunnlag for kunstnerisk samarbeid og kjemi. At det klaffer så bra nå er nok kombinasjonen av at vi ikke har spilt sammen på ca ti år, og at Audun spiller på et unikt instrument som gir nye muligheter for et kreativt samspill.

Hvordan jobber dere med improvisasjon sammen – og hvilke rammer, om noen, setter dere på forhånd?

Dette er i utgangspunktet en helt friimprovisert konsert der alt kan skje og alt er lov. Men vi har også lagt noen enkle og små skisser som kommer i små drypp gjennom konserten.
Som alltid i alle mine samarbeid står lytting og spontan reaksjon sentralt.

«Skorgofonen» er et ganske unikt instrument – hvordan påvirker det uttrykket deres?

"Skorgofon" er Audun Skorgen´s unike, delvis selvlagde 18-strengers instrument. Denne har han utviklet og forsket på gjennom ca 20 år. Den består av to halser og spilles på med tapping-teknikk. Alle lydene går gjennom data og lydkort.
Instrumentet gir en unik klangverden; en blanding mellom gitar og synth.

Endre Ruset

Du har samarbeidet tett med både Stian og Harry Man over tid – hva er det som binder disse kunstnerskapene sammen?

Både Stian og Harry er snille gutter med eksepsjonelle talenter innenfor hver sin kunstneriske gren, gode indivdualister, men ogsâ dyktige på samarbeid.

Noriaki har tatt mange former. Hva er det med dette prosjektet som gjør at det stadig utvikler seg?

Det er aldri godt å vite hva som får kort eller hva som får lang levetid med de prosjektene man gjør. Med Noriaki tror jeg at det kan være fordi det er så sært og samtidig, pardoksalt nok, har truffet en nerve i folk, og så kommer det fra et gøy utgangspunkt.

Hvordan opplever du det å presentere en slik sjangeroverskridende forestilling her i Molde – og hva betyr det for deg?

Fuzzy er et perfekt sted for en slik tre-trinns-rakett av en sjangeroverskridende forestiling - jeg elsker hele greia!

Harry Man

This is your second visit to Molde – what draws you back to this city, and how would you describe its creative scene?

I tried to rent an Airbnb, but found out that I was staying in a mud hut somewhere called the Romsdal Museum? Of course there was no wifi, no shower and I couldn’t even shut the front door. Breakfast was inedible, just mud and moss a few pinecones and no privacy in the shower which strangely was called the Visitor Information Centre. I’m joking of course. In all seriousness, Molde is an incredible town. Gary Snyder, the American poet, worked as a lookout, watching for forest fires in the 1950s, up in the sea of conifers of the Rockies and he wrote a lot of haiku. That proximity to mountains and their abiding presence and extreme scale gave his writing a precision, a playfulness and as a well as a gravity and time that went beyond the Holocene and human and into far greater geological, deep time. It’s extremely special in Molde, to be able to look in one direction and see a Coop and look in the other and see a how stretch of water and snow dust and cloud softly rising from the peaks of some of Europe’s tallest mountains. Whatever you create is in dialogue with permanence and the air and the light is going to breathe through it. And you see it in Endre Ruset’s Noriaki and you see it in Gjertrude Hals’ textile work too. It’s also electric to be at that vantage point, where it feels like you’re able to keep the world in perspective and a shared worldview in perspective too. Snyder said, “We need a civilization that can live fully and creatively together with wildness.” I think Molde has that quality. I’m sorry to miss the jazz festival, which everyone asks me about back home, but I will just have to come back!

Can you tell us about your role in Noriaki and how the collaboration with Endre and Stian has shaped the final result?

This is definitely Endre Ruset’s book and setting the book to music is very much so Endre’s and Stian Omenås’ project (and Jon Balke’s too). I started working on translations of poems from Noriaki in 2016. Since then, Endre and I worked on Deretter, a book of poetry about 22 July attacks. We were extremely focussed on writing clearly and sensitively and directly about the human cost of what happened that day and what continues to be felt now. The book, Deretter, is a memorial, and like any memorial it deserves its own space and atmosphere. In order to delineate that clearly, it was important to work on something that was very different in tone. I published a book over here in the UK, Popular Song, and at the same time, I came back to the English translation of Noriaki and completely fell in love with the book and immediately starting thinking about ways to present it that would be exciting to an English audience.

Your work blends poetry, film and sound – what do you hope the audience feels when these elements come together on stage?

In the UK, as you can imagine, we don’t have the climate and geography for ski jumping, so it doesn’t have that nostalgia and affection and awe that is more familiar in Norway. When I read poems to test audiences in the UK, I would ask, “Do you know that there are different sizes of ski jump?” And there were a lot of stunned and confused faces. No one knew who Kasai was, or the level of risk involved, or what the V-style is or how you score points! However, audiences in the UK did understand haiku, so poetry was the gateway drug to ski jumping. A typical translation can be quite dry and black and white, and I wanted to develop a way to have small meditative, sensory moments that accompanied the poems, showcasing the wonder and atmosphere both of the sport and these very delicate and multifaceted poems. W H Auden said that a line of poetry should have at least two things happening inside it at the same time. Noriaki is exactly like that. The poems are working frequently at the level of the snapshot and the level of affection and nostalgia, ever at the edge of both the tender, the daredevil, the throwaway and the profound.

DJ Samme Ulla (Hanne Ulla)

Du skal runde av kvelden – hvordan tenker du rundt stemningen og energien etter konserten og poesien?

Blir høyt og lavt, og viser hva jeg liker som folk bare ikke vet. Men som som en annen Fuzzy-DJ lærte meg… fra 00:30 er det bare å gønne på med fest og det skal jeg prøve på.

Ser du DJ-settet som en forlengelse av det kunstneriske uttrykket, eller som et skifte i minifestivalen?

Kanskje. Endre er jo kjent for å være inkluderende og eklektisk når han programmerer kvelder i Molde. DJ settet mitt er kanskje litt det samme. Er mitt håp.

Har du én låt du gleder deg ekstra til å spille denne kvelden – og hvorfor akkurat den?

Flere! Prøver as we speak å få nailet en miks med Azelia Banks og Basement Jaxx, som kan sitte bra på dansegulvet. Jeg håper å fylle dansegulvet med den!

Praktisk info

📍 Fuzzy Platebar, Molde
🕢 19:30 – Konsert med Stian&Audun
🕘 21:00 – Poesi med Endre Ruset og Harry Man
🕚 23:00 – DJ Samme Ulla
💰 200 kr (for konsert + poesi), gratis etter 23:00

Mer informasjon på Facebook.

Jazz, poesi og DJ - minifestival på Fuzzy Platebar på lørdag

Praktisk info

Molde-debut for sjangerfrie Fuckleberry Hinn

Malin C. M. Rønning mottar Bjørnsonstipendet 2025.